Filmen om Kautokeino-opprøret i 1852 har ført til stor interesse for denne dramatiske hendelsen i samisk – og norsk - historie. Den 8. november 1852 toget en gruppe reindriftssamer inn på Kautokeino kirkested og kom i slåsskamp med stedets kjøpmann og lensmann, som begge ble drept, mens den nye sognepresten ble mishandlet. Opprørerne ble senere samme dag overmannet av andre samer som kom til. Etterpå fikk de strenge straffer. Aslak Hætta og Mons Somby ble dømt til døden, og ble henrettet ved halshugging i Alta i 1854. Tre andre ble også dømt til døden, men fikk straffene omgjort til fengsel – en av dem var filmens hovedperson, Ellen Skum, som var gift med Aslak Hættas eldre bror Mathis.
Misnøyen blant samene som førte til opprøret, hadde flere årsaker. For det første de religiøse følelsene, rettet mot de norske statskirkeprestene som var en viktig del av statens maktapparat i de samiske områdene. For det andre misnøyen med brennevinssalget, som var til stor ulykke for mange. En tredje faktor var at det fra 1852 ble forbudt for samene å flytte reinflokkene over grensen til Finland, der mange hadde sine vinterbeiter. Alt dette skapte uro og konflikter, og usikkerhet for fremtiden.
Sommeren 1851 forstyrret de frelste gudstjenesten i Skjervøy, der reinsamene fra Kautokeino hadde sommerbeite. Presten alarmerte ordensmakten, og en rekke av «oppviglerne» ble arrestert. En av dem var Mathis Hætta, som ble sendt til Christiania og satt i fengsel på Akershus festning. Mens han satt i fengselet ble det laget en gipsavstøpning av ham, som Universitetet byttet bort til et museum i England. En kopi ble beholdt, og er i dag i samlingen ved Norsk Folkemuseum.
Mathis Hætta kom tilbake til Kautokeino våren 1853. Hans kone Ellen Skum satt da i arresten i Alta for sin delaktighet i opprøret i november året før. Hun ble dømt til døden, men straffen ble omgjort til livsvarig straffarbeid. Hun satt siden fengslet i Trondhjems Tugthus helt til 1867. Da ble hun benådet og satt fri, som den siste av de dømte etter Kautokeino-opprøret