Miniutstilling om det «nye» Enerhaugen – bebyggelsen som reiste seg på Enerhaugen midt på sekstitallet. På mezzaninen i Hovedbygningen

I 2011 er blokkene på Enerhaugen snart et halvt århundre gamle. Det som engang var det mest radikale og moderne i byen, er for lengst blitt et veletablert og velkjent trekk i bybildet. Fremdeles er blokkene omstridt – i en uhøytidelig leseravstemning i 2010 havnet de på Ti på topp-listen over Norges styggeste bygg. Men de som bor der er glad i blokkene, tar dem i forsvar, og vil ikke si seg enig i at de er stygge.

 

Utsikt fra høyblokken Enerhauggata 5 mot nord. I forgrunnen St. Hallvard kirke med den karakteristiske «hengende» kuppelen. Det halvsirkelformete tilbygget er fra 1993. Bak kirken sees Villa Enerhaugen, tidligere Grønland gamlehjem. Bygningen er fra 1927 og tegnet av Arnstein Arneberg, best kjent som arkitekten for Oslos rådhus. Bakerst er høyblokken Smedgata 34, og til venstre for denne ses lavblokken Smedgata 32.

Samtidg med denne utstillingen åpner  husene fra Johannes gate 12 og 14 som levegjøringsårenaer, og huset fra Flisberget 2, innredet som en utstilling om trangboddhet på 1920-tallet. I tillegg åpner en miniutstilling om Nanna Broch og Østkantutstillingen.  


12.05.-04.09.2011
Rivingen av Enerhaugen var bare én liten bit i en serie planer som til sammen skulle omforme Oslo by fullstendig. Det skulle ikke bare komme nye boliger, man så også for seg nye trafikkmønstre, der bilen spilte hovedrollen. Store planer ble lagt for å føre brede motorveier frem gjennom byens sentrale strøk. Det spilte liten rolle hva som måtte rives for å få slike trafikkårer frem. Gammel, tett bebyggelse skulle erstattes av høyblokker, med lys og luft imellom. Det var ikke bare trehus som skulle rives, slik som på Enerhaugen, Rodeløkka og Kampen. Også murbebyggelse måtte vekk – blant annet skulle hele Grünerløkka jevnes med jorden, og leiegårdene fra slutten av 1800-tallet erstattes med høyblokker med åpne områder mellom.
Disse planene ble drevet av den store fremtidsoptimismen som var rådende i det norske samfunnet i etterkrigsårene, og en sterk tro på at alt det nye representerte fremskritt og bedre tider. Den gamle bebyggelsen sto for fattigdom, trangboddhet og elendighet – den måtte vekk, fullstendig vekk. Både byplanleggere og arkitekter så suverent bort fra hva som eksisterte fra før – her skulle det skapes noe nytt, og alt det gamle måtte vekk. Mest drastisk ble dette gjennomført nettopp på Enerhaugen. Her ble ikke bare husene revet, men ethvert spor av det gamle ble fjernet; selv terrenget ble utjevnet og omformet så mye at det i dag er vanskelig å se for seg hvor de gamle gateløpene Flisberget, Langleiken og Stupinngata faktisk gikk.