En gammel bygård er en tidsmaskin:
Hver inngangsdør er begynnelsen på en reise
– til et ukjent sted.
Trappa er en transitthall mellom tid og rom,
her møtes mennesker, generasjoner
og kulturer.
I bygården lever folk nær hverandre,
men også langt fra hverandre.
Noen kjenner hverandre godt,
andre nikker bare til hverandre i forbifarten.
Noen har bundet livet sitt til gården,
andre er bare på gjennomreise.
I Oslo står det fortsatt
hundrevis av gamle gårder,
bygd mellom 1860 og 1900.
Bygd av murere og tømrere
som for lengst har reist videre.
Bygd i en annen tid, bygd i en annen by,
bygd for et annet liv.
Dette er fortellingen om en av disse bygårdene …
En kald og sur vinterdag i desember 1998
sto vi på et gatehjørnet og betraktet undrende
en nedslitt gammel murgård.
– Den var et trist syn.
Vinduene hadde ikke gardiner lenger,
i første etasje var de dekket med lemmer.
Mørk og dyster syntes gården
å stirre tomt mot omverdenen.
I over 130 år hadde gården stått der.
Folk hadde flyttet inn, folk hadde flyttet ut.
Noen var født her.
Noen kom langveis fra, noen ikke.
Noen kom fra andre gater, fra gårder lik denne.
Nå var alle borte og gården skulle rives.
Men denne gården var annerledes
enn andre rivningsgårder.
Den var utvalgt til et nytt liv:
Den skulle på museum.
Morten Bing 2008