Telemark strekker seg fra kystdistrikter med skjærgård og fjorder over relativt brede bygder til kupert landskap med bratte, trange daler på kryss og tvers opp mot fjellbygder og høyfjellsområder. Fylket gjennomløpes av flere store vassdrag og mange langstrakte vann. Vannveiene har vært viktige ferdselsårer. Fra kysten går båttrafikk helt inn til Dalen i Vest‑Telemark. Gamle ferdselsveier har gått over fjellet til Setesdal og til Vestlandet.
Jordbruk med februk, skogbruk og utmarksnæringer har vært det viktigste næringsgrunnlaget i de indre områdene inntil vårt århundre. Ved kysten vokste flere småbyer opp som følge av trelasthandel, sagbruk og skipfart i "hollendertiden" fra 1500‑årene til slutten av 1800‑årene.
I vest, særlig i Vinje og Rauland, var rekketun vanlig, i flatere daler firkanttun. Helt uregelmessig husplassering kunne også forekomme.
I de indre deler av Telemark er det bevart mange bygninger og gjenstander fra middelalderen. Også andre eldgamle kulturtrekk i sed og skikk, og sagn, eventyr, myter og folkeviser har levd lenge. Dette området har siden middelalderen hatt størst andel av selveierbruk i forhold til resten av landet, og det har vært jevne sosiale forhold
Telemarkstunet
Alle husene i tunet, unntatt løa, stammer fra Aust‑Telemark. Løa er fra Vest‑Telemark. Derfra er også husene som ligger utenfor tunet. Bygningene danner et firkanttun, med bolig‑ og forrådshus på den ene siden og uthusene på den andre.
Stue fra Yli nordre, Heddal, ca 1750 - 1800
Denne to‑etasjes stuetypen kom som en nyhet i 1500‑årene på embetsgårder og hos storfolk og ble utbredt hos velstående bønder i løpet av oppgangstidene i 1700‑årene. Peis med pipe gjorde det mulig å bygge i to fulle etasjer med ildsted i begge. Svalen med trapp er karakteristisk for Øst‑Telemarks utforming av "uppstugu"-bygninger.
Bygningen har treromsplan. Fra svalen kommer man i inn i forstua, kalt «re» derfra til «stugu», som har dør til koven. Innerst i svalen er det en do.
«Uppstugu» i overetasjen var gårdens representative sove‑ og gjesterom, som avløste loftet. Ved siden av uppstugu ligger «ramen», et rom for oppbevaring. Uppstugu har omtrent samme møblering som stua nede. Innredningen fra begynnelsen av 1800‑årene, utført av Tarald Olsen Haugen, har hans karakteristiske stilblanding. Her er både renessanseornamentikk, barokkpregede fyllinger og klassisistisk listverk med rosetter i hjørnene.
De første uppstuguene var torvtekte. Med en rekke nyanlagte teglverk i distriktet ble det mote å tegltekke stuene, ‑ noe som førte til at øvre etasje ble så kald at det måtte legges himling i rommene. Rommet ble oppvarmet med en jern etasjeovn, i sin tid et statussymbol som viser rommets betydning.
Stugu fra Akkerhaugen, Sauherad, ca 1800
Stua er bordkledd og rødmalt, og hjørnene er malt med svarte og hvite kvadrater. Fargene skulle illudere teglmur med detlajer i stein. Skikken er lånt fra byhus i Porsgrunn og Skien, som igjen er malt etter forbilder fra utenlandske byer.
Huset består av ett rom med et lukket bislag foran inngangsdøren. Sengene og skapene er opprinnelige. Møblene er smykket med flatskurd. Initialene på framskapet, HOS LID, står for Halvor Akkerhaugen og hans hustru. Årstallene på skapene angir når interiøret ble malt av den kjente rosemaleren Olav Hansson fra Hovin, som var mester for en rekke dekorerte stuer. Hver vegg har sitt motiv omrammet av "roser": Dyret i lenker fra Johannes Åpenbaring, syndefallet, Samson og løven; og til sist hverdagsmotivet med bonden og tømmermerkeren. I hjørnet har det vært en peis.
Halvor Akkerhaugen var kammerherre Cappelens tillitsmann for tømmerhandel og tømmerdrift, som i 1700‑årene skapte oppgangstider på Østlandet. Halvor reiste stua for å gi Cappelen standsmessig husrom når han gjestet gården.
Loft fra Søndre Tveito i Hovin, ca 1300
Dette monumentale og velbevarte middelalderloftet er datert på grunnlag av det jevne rundtømmeret, "findalslaftet", profileringen, de romanske motiver ved portalene og en runeinnskrift. Portalene er lån fra middelalderens kirkekunst. På burets portal finnes sjeldne rester av original maling; oker på løvehodene og rustrødt på masken.
Bua nede har vært brukt til forråd av mat. Loftet i øvre etasje har svaler på alle sider og tredelt glugge foran døren. Tjærekorsene på døren skulle verne loftets kostbarheter og gårdens formue i klær og tekstiler. En senmiddelaldersk seng er bevart. Loftet ble antakelig satt på stabber i 1700‑årene.