Rådhusarresten i Christiania

Denne bygningen var en gang rådhusarrest i Christiania. Den sto opprinnelig i Rådhusgaten 7, og var en sidebygning til byens rådhus. Rådhusarresten ble først og fremst brukt som varetektsarrest. Så snart fangene fikk sin dom måtte de sone straffen med tvangsarbeid.

Bygningen var opprinnelig en uthusbygning – et fjøs – som omkring 1800 ble ombygd til fengsel. Tidligere var arrestantene blitt kastet i rådhuskjelleren. Her var det mørkt og skummelt, og så vått at det hendte at fanger druknet. I ett og samme hull ble fangene kastet; menn, kvinner og barn om hverandre. Tyver og drapsmenn, sedelighetsforbrytere og voldsmenn, havnet her sammen med mer uskyldige lovbrytere. Ofte var det trangt om plassen, særlig under Christiania-markedet da politiet hadde hendene fulle med å arrestere tiggere, omstreifere og andre løsgjengere.

I 1790-årene kom det påbud om en mer menneskelig behandling av varetektsfanger. Fangene skulle helst ikke miste helsen. Cellene måtte derfor holdes tørre, rene og luftige og ha nok brisker til alle innsatte. Briskene skulle utstyres med grove ulltepper og madrasser stoppet med halm som måtte byttes hver fjerde uke. Ulike kategorier fanger skulle også skilles fra hverandre. I rådhusarresten ble første etasje innredet med tre celler: misgjerningsmannsarrest, også kalt fyllearrest, kvinnearrest og borgerarrest. Kanskje ble menn og kvinner likevel blandet? En inspeksjon av rådhusarresten i 1823 viste at skillet mellom mannlig og kvinnelige fanger var et ideal som fortsatt ikke var blitt satt ut i livet.

Lekpredikanten Hans Nielsen Hauge ble kastet i rådhusarresten i 1804, og satt i varetekt til 1811. I hele syv år ventet han på lov og dom. Hauges vekkelsesbevegelse ble oppfattet som et angrep på kirken og den etablerte samfunnsorden, men ble etter hvert til en folkereisning som satte sitt preg på det moderne Norge. Fengslet ble revet i 1918 og gjenreist på Norsk Folkemuseum som et minne om Hans Nielsen Hauge og hans frigjøringskamp. Fengslet er et monument over fundamentale rettigheter: frihet til å leve ut sin tro, frihet til å ytre seg, frihet til å skape sin egen framtid.

 

 


En farlig mann for landet?

En vårdag i 1796 gikk Hans Nielsen Hauge, en ung bondesønn fra Tune i Østfold, bak plogen og sang en salme, da han fikk et religiøst syn. Han omsatte straks hendelsen i handling og reiste på kryss og tvers i Norge og forkynte Guds ord. Han hadde en røst som på en «forunderlig Maade vidste at tale til Hjerterne», og tiltrakk seg en stor tilhengerskare. Mange var ungdom i tenårene eller tidlig i 20-årene.
Hauge var en karismatisk predikant og en produktiv forfatter, men også en forkjemper for at folk skulle få mulighet til å forbedre sine økonomiske kår. Hans økonomisk-religiøse virksomhet resulterte i næringsforetak over hele landet: papirfabrikker, bokbinderier, boktrykkerier, jektefart, gruvedrift, kornmøller og skipsbygging.  
Fra første stund forsøkte myndighetene å stoppe Hauge og hans bevegelse. Gang på gang ble han fengslet for «Løsgængerie og Sværmerie», for kritikk mot geistligheten, for å lokke ungdom til å forlate tjenesten, for å narre penger av folk og for å drive ulovlig handel. Det var forbudt å holde prekener uten å ha teologisk utdannelse, og det var heller ikke lov for ugift ungdom å flakke rundt uten fast tjeneste. Hauge ble derfor sett som en farlig mann for staten, for den «enfoldige» allmue og for «det almindelige Vel». Høsten 1804 ville myndighetene stoppe virksomheten en gang for alle: Hauge ble lagt i jern og kastet i rådhusarresten i Christiania.
Her ble han sittende i syv år, isolert på loftsrommet. Han kom nesten aldri ut i frisk luft, og var plaget av stanken fra en osende ovn og fra fangene i rommet under ham. Han fikk ikke tilgang på bøker, penn eller blekk: «Det værste var Tidens Langsomhed, da jeg ikke havde noget at udrette, ingen Bøger at læse, og mindre noget Menneske at tale med.» For å overleve tok han fatt på sitt barndoms arbeid: han strikket silke- og bomullsvanter som ble ettertraktet blant byens fruer.  I 1811 slapp han ut av fengslet på grunn av dårlig helse. I 1814 ble han dømt til to års slaveri (tvangsarbeid) som etter anke ble omgjort til en større bot. Han døde i 1824.