Publisert 03.05.2012

Det flerkulturelle samfunn anerkjennes i dag som en del av det et kulturhistorisk museum skal formidle kunnskap om. Mens flere museer har prosjekter og utstillinger knyttet til nyere innvandring og kulturelt mangfold, har dette i mindre grad vist seg i museenes gjenstandssamlinger.

Et søk på digitaltmuseum.no gir få treff på emneord som innvandring, migrasjon, etnisitet og minoritet. Ved å søke på landgrupper som ligger høyt på innvandringsstatistikken får vi noen flere treff. I alle tilfellene utgjør fotografier en stor andel av søkeresultatet.

Museene har altså få gjenstander som umiddelbart framstår som egnet til å øke kunnskapen om dagens flerkulturelle samfunn og formidlingen av dette. Samtidig som innsamlingsstrategien ved mange museer går på å begrense tilveksten, er flere bevisst på at nyere innvandring representerer et hull i samlingen som bør fylles. Spørsmålet er hva vi skal fylle hullet med. Hva ønsker vi at en «flerkulturell gjenstand» skal formidle?

En koffert kan tjene som symbol på det å flytte, over korte og lengre avstander. Men er det kofferten eller den fortellingen som knytter kofferten til en konkret forflytning vi tar vare på? Er kofferten meningsbærende som objekt i seg selv, og kan den si oss noe når vi stiller den opp mot andre kofferter og liknende gjenstander i samlingen? I mange tilfeller er det ikke et strengt skille mellom gjenstanden som materielt objekt og fortellingen som følger den; de ulike aspektene flyter i hverandre eller tillegges like stor vekt.

Det er imidlertid grunn til å spørre hva konsekvensen blir hvis vi i vår flerkulturelle innsamlingsstrategi blir for opptatt av fortellingene. Vi ser tendenser til dette i dag; gjenstandene reduseres til det fenomenet de skal si noe om. For det første kan samlingen bli veldig fragmentert, fordi et mangfold av forskjelligartede gjenstander kan brukes til å belyse fenomenet. For det andre blir det en utfordring å se de ulike gjenstandene i sammenheng, fordi det de har felles ligger utenfor dem selv. Hva er for eksempel sammenhengen mellom et par sko fra 1891 og en stol fra 2003? For det tredje risikerer vi at den flerkulturelle gjenstandssamlingen, på grunn av sin særegenhet, blir stående på siden av museets øvrige samlinger. Heller enn å bidra til at nye grupper inkluderes i det vi tenker på som norsk kulturarv, risikerer vi at samlingen forsterker forestillinger om at de representerer noe grunnleggende annet. Og da tar vi vel ikke disse gruppenes materielle kultur på alvor?

Fortellingen som følger gjenstanden er like fullt en viktig del av den konteksten som gir gjenstandene mening og liv, hvordan de ble laget og brukt, og hvem som brukte dem. Dermed blir et krus som er produsert og kjøpt i Pakistan og siden brakt til Norge ett av mange krus i samlingen, men også bærer av fortellinger om tysk porselensindustris vekst og tilbakegang, tysk bistand på 1960-tallet, arbeidsinnvandring til Norge på 1970-tallet, flerkulturelle møter og enkeltpersoners migrasjonshistorie.

Jeg mener at en hensiktsmessig strategi for en flerkulturell innsamling må sees i sammenheng med og forlengelsen av museets øvrige innsamlingsplaner og eksisterende samlinger. Dette kan også tjene som en rettesnor når vi må gjøre avgrensninger i den mengden av materielle objekter som omgir mennesker i dag. Vi kan ikke samle på alt, men kanskje må vi samle på mer av noe for å øke vår forståelse av samspillet mellom mennesker og deres materielle omgivelser.

Thomas Michael Walle
Førstekonservator og sosialantropolog


Koffert brukt på reisen fra Pakistan i 1975 og den første tiden i Norge. Gitt som gave til museet av Khalid Salimi.
Ungarske flyktningestudenter ved ankomst Østbanen, Oslo, 01.07.1958.
Krus produsert i Pakistan, og gitt som gave av en arbeidsinnvandrer fra Pakistan til hans norske sjef. Innført i 1976 er dette første gjenstand i museets samling knyttet til nyere innvandring.

På 1920-tallet bodde østerrikskfødte Albert Scheinpflug i Johannes gate 4 på Enerhaugen i Oslo. Huset står nå på Norsk Folkemuseum, og museet har nylig gått til innkjøp av et emaljesmykke som han laget. Han etablerte den suksessrike bedriften Andresen & Scheinpflug i 1936.

Tilbake til Museumsstemmer